Kresne kvinner og tomsete menn?

I Aftenposten i dag kan vi lese at Arbeiderpartiet vil slavisk følge Danmark på å innføre 21 års aldersgrense for familiegjenforening. I Danmark er grensen 24 år, og det har blitt bare store mengder tull av det fordi det slår ut foskjellig og det er masse bråk på tinget om det. Folk vil ha det bort. Arbeiderpartiet vil vi skal inn i den samme ulykken.

Fylker er tydeligvis avleggs, nå skal Norge deles inn i syv regioner. Større og større kommuner, nå “superfylkene”. Mer makt til færre politikere med mindre lokaltilknytning. Dette er ganske langt fra veien vi burde gå, mot økt lokaldemokrati.

Jeg tror en problemårsak i dag er bruken av ordet myndighet. Så lenge vi er umyndige skal vi ikke kunne ta noen valg, men ei heller skal andre ha lov til å velge for oss. Foreldre blir oppfordret til å la barnene finne seg selv, men så lenge de hele tiden blir ansett som umyndige så vil disse valgene ikke ha noen virkning. Resultatet er at alle skal være multikunstnere når de blir myndige. Gjennom grunnskole og videregående er det “det almenndannende” som undervises, det vil si stort sett alt mulig. Man skaper illusjonen av valgfrihet gjennom et par valgfag, men “bonusordninger” og krav skal gjøre at fagkombinasjonen tilsammen blir en fin røre av alt mulig.

Så en dag kommer man ut og skal velge utdanning. Over natten skal man være spesialisert, ha tatt et valg innen hva man vil gjøre resten av livet. Dette skal illusjonen om at man har tatt noen valg hjelpe med. Og så skal man atpåtil være dyktig i sitt fag og hurtigt spesialisere seg videre.

Jeg er ikke sikker på om at dette er lurt. For alle mulige kunstnersjeler er det en god idé å spesialisere seg alt fra tidlig alder, gjerne før man har fyllt 10. Dette tror jeg heller ikke er så ulikt for andre yrkesgrupper. Spurte du meg hva jeg skulle holde på med da jeg var 10 så ville du nok hørt data. Hva jeg skulle spille ville nok vært synthesizer eller blokkfløyte. Nå er jeg 25, og svarene du får er ikke veldig forskjellig, men mye tid er brukt på en almenndanning slik at jeg har fått lære hvor lite jeg kan om alt mulig og flyttet konsentrasjonen fra å kanskje bli riktig dyktig på dette til jeg er 18 til å ha et mål om å være riktig dyktig til jeg er 29. Og for å nå dette mål skal jeg jobbe dag og natt. Supert.

Om en unge liker å holde på med tre, hvorfor ikke oppmuntre ham til å bli snekker, treskjærer, tømrer eller noe i den dur alt fra liten alder og få en som er mester i sitt yrke og en større trygghet på hvem han er og hvor han hører til i samfunnet alt før han har fyllt 20? Hvorfor skal man på død og liv ha absolutt alle muligheter like mye åpne, hvilket egentlig vil si like lite åpne og et liv av usikkerhet for alt man valgte bort?